Noen har fått seg nye sko. Joggesko i januar, den var ny, men det var bar asfalt og jeg hadde akkurat fått stipend da disse dukket opp i sidesynet, og jeg tenkte at de var perfekt til å sprade inn i 2019 med. Nå er det hvitt ute, slik det skal være i januar, og de nye skoene skal få hvile et par dager.
I slutten av måneden tar jeg med meg disse til hovedstaden. Da står tolv uker praksis i Norsk Rikskringkasting for tur, og jeg skal flytte inn i et kollektiv på Grünerløkka. Jeg føler at alle kjenner noen som har flytta inn i et kollektiv på Grünerløkka, og nå er det min tur, selv om jeg aldri egentlig har siklet etter akkurat dét. I mitt hode er Oslo litt for stort og jeg ser for meg at hele livet mitt vil styres av en trikk. Det er kanskje på tide at noen motbeviser meg i akkurat den påstanden, og det blir vel ikke så vanskelig når kollektivet allerede består av tre av mine kjære venner hjemmefra, når jeg tenker meg om.
Det blir utvilsomt spennende. Det blir i grunn hele dette året, tror jeg. 2019 er i utgangspunktet året jeg skal slutte å være student. Det hadde jeg aldri sett for meg at skulle skje så tidlig. Jeg trodde jeg skulle studere til jeg var 30, eller i alle fall ikke begynne å jobbe før da, men jeg er fortsatt 23. Framtiden har med andre ord aldri vært så usikker. Jeg aner virkelig ikke hva jeg gjør om et halvt år, eller et år. Det kan gå så mange veier at jeg blir helt svett bare av å tenke på det. Jeg har i det minste bestemt meg for å søke studier uansett, og så får det være en slags plan b. Samtidig blir listen over ting jeg drømmer og å gjøre stadig lengre, og hodet koker til tider over med idéer og planer. Kanskje 2019 blir året noen av de tar steget fra notatene på iPhone og ut i verden.